Onsdag 8. oktober 2008
Jeg treffer jo en god del mennesker hver dag i forbindelse med jobben min. En rekke av disse er sykemeldte fra sitt arbeide.
Del av min jobb er å gi mine klienter / pasienter en viss forståelse av hvorfor de har de problemene de har.
Dessverre er det en veldig utbredt misforståelse at det er arbeidsstillingen og belastninger på jobben som forårsaker
problemene. Det er egentlig bare en liten del av forklaringen!
Stress er gjerne den utløsende faktoren, men det er ikke alltid like lett å se sammenhengen fordi smertene oppstår
gjerne i forbindelse med arbeid. Når man derimot prater med folk å hører hva som skjer i livene deres så ser man
ofte en rekke hendelser i forløpet som har gitt en økning i det daglig dagse stressnivået. Økt stress disponerer en for
"skader".
Men - det som er tragisk. Og som denne posten egentlig handler om er hvordan enkelte som har personalansvar mennesker som
begynner å få smerter / blir sykemeldte begynner å oppføre seg som skikkelige drittunger. Ofte så tror de at de kan forstå
hva andre går igjennom og ber dem bare skjerpe seg og få jobben gjort. Enkelte blir sure og begynner med det jeg vil kalle mobbing.
(Bildet over forteller vel hva jeg syntes om disse lederene.)
Problemet med dette - som burde være selvinnlysende - er at man ødelegger arbeidsmiljøet og gjør at stressnivået øker.
Dette fører til flere sykemeldinger, noe jeg mistenker koster Norges bedrifter mye penger hvert år. Nå vet ikke jeg hva
som inngår i utdannelsen til disse lederene, men å ansette empatiske mennesker virker som en kostnadsbesparende idé.
Andre yrkesgrupper forventer man seg derimot litt mer av. Dessverre klarer noen fastleger å utvise stor mangel på forståelse
for kronisk smerte. Den siste jeg hørte - og denne er drøy - var en lege (jeg vet hvem du er) som fortalte en av sine pasienter
som har et kronisk smerte syndrom at nå som vedkommende klarte å trene et par ganger i uken så var det "bare å motivere
seg litt" for å klare å gå tilbake til jobb. Eh?! 2 timer trening. Jeg syntes det er suverent at vedkommende har fått til dette også
forventer denne legen at vedkommende skal kunne klare 37 timers arbeidsuke? På toppen av alt så var det bare tull å ta
behandling - enda dette er en av hovedårsakene vedkommende har kommet så langt som vedkommende har.
Tirsdag 1. april 2008
Jeg leste nylig en interessant artikkel (se lenke under) om kommunikasjonen mellom kronisk smerte pasienter og leger.
Det foregår regelrett en maktkamp på legekontoret. Med andre ord var det generelt sett ikke veldig konstruktivt.
Smerte er en følelse på linje med det å være tørst eller sulten. Du blir f.eks. ikke sulten bare fordi magen er tom. Hvor ofte skjer det ikke at man glemmer å spise fordi man er veldig opptatt med noe? Kjenner man sult eller tørste så er det fordi hjernen din vil at du skal få i deg mat eller drikke - det har vanligvis lite å gjøre med psyke å gjøre (bortsett fra når man kjedespiser).
Du kjenner smerte fordi hjernen din - uavhengig av den bevisste delen - har vurdert signalene som kommer til den som faretruende. Etter en skade vil grensen for at hjernen din skal gjøre nettopp det være noe lavere - dette er normalt. Kjenner man smerte (av den kroniske typen) så er det gjerne fordi hjernen din vil at du skal bevege på deg. Det er ikke alltid lett da den bevisste delen av hjernen kanskje er rimelig bekymret for om man vil ta skade av bevegelse eller ikke.
Det jeg vil at du skal forstå er at kroniske smerter kan sitte 100% i hodet ditt - men det er ikke et psykisk problem av den grunn. Din psyke kan selvfølgelig i høyeste grad påvirke smerteopplevelsen - ikke misforstå.
Blir man redd og engstelig på grunn av smertene så bidrar ikke det positivt. Det kan faktisk bidra til at hjernen senker grenseverdien for hva som oppfattes som smerte. Men dersom man forstår litt om smerte og aksepterer at det ikke
er noe å bekymre seg for så vil man lettere kunne bli bedre.
Den første artikkelen under er interessant fordi den viser at vi skjerper sansene våre når vi blir engstlige. Hjernen er et kjempe spennende organ og vitenskapen er fortsatt i startgropen når det gjelder å forstå hvordan den fungerer.
Fredag 1. februar 2008
Uansett hvordan man vrir og vender på det - smerte er ikke noe annet enn elektriske signaler som hjernen tolker som smerte.
Dette er livsviktig - uten smerte ville vi høyst sannsynlig forvoldt vår egen død ganske raskt. Vår forståelse av kroniske smerter
har økt dramatisk de siste årene, men det er fortsatt mye vi ikke vet. Mange plager som tidligere har blitt forstått som vonde
muskler, låsninger i rygg og nakke, virvler som er ute av stilling [ min favoritt ] og skjevheter i skjelettet blir nå bedre forklart
som problemer i nervesystemet. Og behandling begynner å dreie seg mer om å stimulere nerver og hjerne på rett
vis enn å løse opp musklatur, knekke opp låsninger, sette på plass skiver og rette opp skjevheter.
Les mer...
